- Uttrykket «Gud er ild» (eller "en fortærende ild")
- brukes i Bibelen for å beskrive Guds vesen og makt, spesielt hans evne til å rense og ødelegge synd, og hans brennende fred mot det som er ondt. Dette bildet er et gjennomgående tema i Den hellige skrift, der Gud åpenbarer seg for Moses som en brennende busk og hans herlighet i ørkenen vises som en ildsky.
- Bibelske eksempler på «Gud er ild»:
- 2. Mosebok 3,2: Gud åpenbarte seg for Moses gjennom en brennende busk.
- 4. Mosebok 9,16: Guds herlighetssky i ørkenen framstod som en ild.
- Esekiel 1,1-4: Esekiel ser en visjon av Gud som en ild.
- Matteus 3,11: Johannes Døperen sier at Jesus vil døpe mennesker med Den hellige ånd og ild.
- 5. Mosebok 4,24: Beskriver Gud som «en fortærende ild, en nidkjær Gud».
- Symbolsk betydning:
- Renselse: Ilden symboliserer Guds evne til å rense mennesker og tilintetgjøre synd.
- Makt og herlighet: Guds herlighet framstilles som en ild, noe som understreker hans enorme makt og hellighet.
- Vrede: Ilden kan også representere Guds brennende vrede og nidkjærhet mot urettferdighet og synd.
- Den hellige ånd: Uttrykket «ånd og ild» i Matteus 3,11 viser til at Den hellige ånd er nært knyttet til den rensende kraften og smerten som følger med å etterleve Guds vilje
- Jesus, når jeg ser på deg så ser jeg langt mer enn det ytret. Jeg kan se at du er Gud, og at du har all makt i himmel og på jord. Jeg skjønner at du kan kaste ut demoner med ett ord. Jesus, du er det vakreste som fins. Første gang jeg så deg så så jeg for første gang hvordan et menneske er skapt til å være. Jesus, jeg så ekte kjærlighet. En så sterk kjærlighet som jeg ikke visste fantes. Jesus, jeg er så betatt av deg, slik at jeg vil bare ha deg. Og ditt bud til meg er at jeg skal se på deg hele tiden, høre din røst og følge den og kjenne ditt nærvær.
Jesus, du er en ild jeg elsker. Et menneske som har synd i seg og ser på deg pines. De klarer ikke å være stille i ditt nærvær, i bønn til deg. De havner i skjærsilden når de dør. Der blir de renset slik at ilden blir god, slik at de kan være i himmelen . Mens de som har synd og ikke vil renses havner i helvete. Der de lider store kvaler for sin synds skyld. Synden blir til en forærende ild, en mark som aldri dør.
«Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straffen de skal lide, blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet»
2 Tessaloniker 1:8-9 NB
Jesus, jeg elsker din ild, selv om den også kan være skremmende. For jeg elsker å leve i helliggjørelse. Og uten helliggjørelse skal ingen se Herren.
Jesus, du er bare god, selv om mange har blitt skremt når de får se din hellighet. Jesus, verden er så ond. Kom med din hellighet og rens hele jorden fra det onde. Fra djevelen og hans demoner.
«Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet. Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue. Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft. Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste»
Åpenbaringen 1:12-17 NB
https://bible.com/bible/102/rev.1.12-17.NB
Hvordan Guds herlighet ser ut. Gud som alltid har funnets, som har all makt, skulle Gud være enkel å forstå?
Slik beskriver Esekiel Gud:
«Det skjedde i det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar*, at himmelen åpnet seg, og jeg så syner fra Gud. På den femte dagen i måneden, det var det femte året etter at kong Jojakin var blitt bortført, da kom Herrens ord til presten Esekiel, Busis sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar. Herrens hånd kom over ham der. Og jeg så, og se: Et stormvær kom fra nord, en stor sky med stadig flammende ild. En strålende glans omga den, og midt i den, midt i ilden, viste det seg noe som så ut som blankt metall. Midt i ilden viste det seg noe som lignet fire livsvesener*. De så slik ut: De hadde et menneskes skikkelse, og hvert av dem hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger. Deres ben var rette, og føttene var som kloven på en kalv, de blinket som skinnende kobber. De hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger. Deres vinger rørte ved hverandre. De vendte seg ikke når de gikk. Hvert av dem gikk rett fram. Ansiktene så slik ut: Alle hadde et menneskeansikt. Alle fire hadde et løveansikt på høyre side, og på venstre side hadde alle fire et okseansikt. Alle fire hadde også et ørneansikt. Slik var deres ansikter. De øverste vingene var utstrakt slik at to og to livsvesener rørte ved hverandre, og to vinger dekket deres legemer. Hvert av dem gikk rett fram. Dit hvor Ånden ville gå, gikk de. De vendte seg ikke når de gikk. Livsvesenenes utseende var likt glør, som brant som fakler. Ilden for omkring mellom livsvesenene. Den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden. Og livsvesenene for fram og tilbake likesom lynglimt. Jeg så livsvesenene, og se, det var et hjul på jorden ved siden av hvert av livsvesenene, og de vendte ut mot fire sider. Hjulene så ut som om de var gjort av noe som lignet krysolitt. De var alle fire lik hverandre, og det så ut som om de var gjort slik at det ene hjulet var inne i det andre. De gikk til alle fire sider, og de vendte seg ikke når de gikk. Hjulringene var høye og fryktinngytende. De var fulle av øyne rundt omkring på alle fire hjulene. Når livsvesenene gikk, så gikk hjulene ved siden av dem. Og når livsvesenene hevet seg opp fra jorden, så hevet også hjulene seg. Dit hvor Ånden ville gå, gikk de, nettopp dit hvor Ånden ville gå. Og hjulene hevet seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene. Når livsvesenene gikk, så gikk også de. Og når de sto, så sto også de. Og når de hevet seg opp fra jorden, så hevet hjulene seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene. Over livsvesenenes hoder var det noe som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent over hodene på dem. Under hvelvingen sto vingene rett ut, så de rørte ved hverandre. Hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket deres legemer. Når de gikk, hørte jeg lyden av vingene deres. Det var som lyden av store vann, som Den Allmektiges røst, en larm som larmen av en leir. Når de sto, senket de sine vinger. Det lød en røst over hvelvingen som var over hodet på dem. Når de sto, senket de sine vinger. Og over hvelvingen som var over deres hode, var det noe som så ut til å være av safirsten, og som lignet en trone. Og på det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til. Fra det som syntes å være hoftene og oppover, så jeg noe som lignet blankt metall, som ild å se til, med en ring av lys omkring. Fra det som syntes å være hoftene og nedover, så jeg noe som lignet ild. Den var omgitt av strålende glans. Som synet av buen i skyen på en regnværsdag, slik var synet av glansen rundt omkring. Slik så Herrens herlighet ut, slik den viste seg for meg. Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt. Og jeg hørte røsten av en som talte.»
Esekiel 1:1-28 NB
https://bible.com/bible/102/ezk.1.1-28.NB
