den hellige Alfons Maria de Liguori

Om den hellige Alfons Maria de Liguori kan vi lese fra katolsk.no
Alfons skrev over hundre betydelige verker om askese, dogmatikk, moral- og pastoralteori. Hans tallrike oppbyggelige skrifter er både fargerike og «blomstrende» i sitt språk og fikk stor innflytelse. Noen av dem er stadig kjent og elsket, for eksempel «Den hellige Eukaristi», «Veien til frelse og perfeksjon» og «Veien til guddommelig kjærlighet». I 1750 kom den ofte kritiserte«Marias herlighet», der han gjorde betydelig bruk av retorikk. Hans Homo Apostolicus, en bok for skriftefedre som bygde på hans lange erfaring i skriftestolen, ble trykket i 118 opplag. Han skrev også mange musikkstykker som ble svært populære. Han påsto en gang at han aldri hadde holdt en preken som ikke selv den mest enfoldige gamle hustru i menigheten kunne forstå. http://www.katolsk.no/biografier/historisk/alfonso


Det er en veldig sterk bok  du kan lese her på nettet (engelsk)  som handler om Jesus lidelse:
Vanskelig å legge fra seg. " The Passion on the death of Jesus Christ"

 http://www.archive.org/stream/passiondeathofje00ligu#page/n7/mode/2up

For meg er bønn et hjertets sprang, et enkelt blikk mot himmelen, et takknemlighetens og kjærlighetens rop midt i prøvelsen som midt i gleden
                                                                                               Sta. Therese av Jesusbarnet

Folk kan være urimelige, irrasjonelle og selvfokuserte. Tilgi dem likevel.

Når du er snill, kan andre mistenke deg for å ha onde, egoistiske baktanker. Vær snill likevel.
...
Hvis du lykkes med noe, vil du tiltrekke deg falske venner og ekte fiender. Lykkes likevel.

Hvis du er ærlig og oppriktig kan folk lure deg. Vær ærlig og oppriktig likevel.

Det du tilbringer år og dag med å skape, kan andre rive ned på ei natt. Skap likevel.

Om du finner roen og lykken i livet, kan andre bli misunnelige. Vær lykkelig likevel.

Det gode du utfører idag kan fort bli glemt. utfør gode ting likevel.

Når du gjør det beste du kan, blir det visst aldri bra nok. Gjør ditt beste likevel.

Oppgjørets time vil uansett være mellom deg og Gud.
Det var aldri mellom deg og de andre likevel.

Mor Teresa

Padre Pio - Stigmata

av Peter Halldorf

Ett tecken som väcker tro – den 16 juni helgonförklaras Padre Pio, en av 1900-talets märkligaste andliga gestalter När Gud besöker sitt folk utväljer han någon till sitt redskap. Guds utvalde blir ett tecken – ”ett tecken som väcker strid” (Luk 2:34).

Otron och det mänskliga högmodet utmanas. Medan tron får nya vingfjädrar och glädjen återvänder till dem som ännu hoppas på Gud. Gud frågar ingen till råds när han utväljer sina redskap. Han utväljer vem han vill, var han vill, när han vill. Finns då inget mönster som hjälper oss att igenkänna Guds utväljande?

Jo, Paulus har en gång för alla gett oss den ”gudomliga principen”: ”det som är dåraktigt för världen à det som är svagt i världen à det som världen ser ner på, det som ringaktas, ja, som inte finns till, just det utvalde Gudà” (1 Kor 1:27-28). Det är genom enkla människor som är tecken på Guds helighet och makt som evangeliets ”doft av liv till liv” strömmar in i världen.

Naturligtvis är varje kristen kallad att vara ett sådant ”tecken”, men några utväljs att vara det på ett mer omutligt och radikalt sätt. Genom ett liv i oavbruten bön bär de mänskligheten inför Gud. Genom under och tecken gör de Gud oemotståndligt närvarande i världen.

Den 25 maj 1887 föddes i den lilla byn Pietrelcina i det fattiga södra Italien en pojke som under 1900-talet kom att bli en av dessa extraordinära människor. Redan under sin livstid var Padre Pio älskad av tusenden, ett sällsamt ”gudstecken” till glädje för det enkla folket. Av den kyrkliga auktoriteten bemöttes han dock länge med skepsis. Man satte munkavle på honom, förbjöd honom i sju år att utöva sin tjänst som präst. Men med tiden blev den kyrka som avfärdat honom överbevisad. Det genomlysta livet och den andliga kraften kunde man inte längre motstå.

Här var, insåg man, en man sänd av Gud. Nu på söndag, den 16 juni, sker helgonförklaringen av Padre Pio under högtidliga former i Rom, 34 år efter dennes död. En ”helgonförklaring” är en händelse som ter sig något främmande i en protestantisk miljö. Rätt förstådd innebär den helt enkelt att kyrkan ger sitt vittnesbörd åt en människa som utmärkt sig genom ett liv i helighet.

Helgonen är ”modeller” för det radikala liv varje kristen är kallad att leva. De är exempel som utmanar och inspirerar. Redan som barn skilde sig Padre Pio från mängden. Han var ett ovanligt barn och i byn gick han under smeknamnet ”det lilla helgonet”. Från tidiga år led han av kroppslig svaghet och sjukdom, vars orsak man aldrig lyckades diagnosticera. Själv överlät han sig åt Gud och bad om att få dela Jesu sorg över människornas hårda hjärtan. I tonåren visste han sig vara kallad. Innan fyllda 20 hade han bestämt sig för att bli munk i ett av strängaste klostren och blev som ung även prästvigd.

Den 20 september 1918 inträffade den händelse som Padre Pio själv försökte dölja in i det längsta, men som snart lät tala om sig vida omkring. Efter en lång period av intensiv bön under morgonen, då han på nytt kände bördan av Jesu nöd för världen, kom en djup frid över honom. Han såg upp mot krucifixet och upplevde plötsligt hur ett ljus flödade från det, så starkt att han måste skyla sina ögon. Han ställde sig upp som i hänryckning och lyfte händerna mot korset, för att sedan falla på knä i tillbedjan. Ingen vet hur länge han låg på golvet, kanske en timme. När han skulle resa sig upp kände han en stark smärta i den hand han stödde sig på. Från ett sår i handen rann blod. Han såg på den andra handen, och samma sak där! Även hans fötter smärtade och blödde, och när han vände sig där han låg på golvet kände han en liknande smärta i ena sidan. Skjortan var blöt och rödfärgad av blod. De stigmata, Jesu blödande sårmärken, Padre Pio fick denna morgon kom han att behålla under femtio år, fram till sin död.

När hans stigmatisering blivit känd lindade han varje dag sina händer och fötter för att så långt möjligt dölja de oavbrutet blödande såren. Padre Pio generades av de omfattande undersökningar av sina sår han tvingades utstå och all medicinsk expertis stod utan förklaring. Som om det inte var nog utgick från såren en blomsterliknande väldoft som förundrade omgivningen.

Dagen före sin död, den 2 september 1968, blödde Padre Pios sår som vanligt. När man följande dag fann honom död, var såren borta. Inte så mycket som ett ärr fanns på hans händer och fötter eller hans sida!

Genom sin stigmatisering blev Padre Pio ett märkligt ”Kristustecken”: med själva sin kropp vittnade han om ”Jesus Kristus och honom såsom korsfäst”.

Genom sitt liv och sin tjänst kom Padre Pio att förmedla kraften i Kristi uppståndelse och seger över ondska, lidande och död. Snart började människor strömma till den by på sporren av den italienska stöveln där han verkade som präst i 52 år för att få höra honom och få hans förbön. Medan en normal katolsk gudstjänst pågick någon timme, varade Padres Pios gudstjänster i många timmar. Dessa liknade inget man varit med om, när Padre Pio hängav sig i bön och tillbedjan långt utöver vad som föreskrevs i den angivna ritualen.

Framför allt är Padre Pio känd genom de tusentals helbrägdagörelser och andra kraftgärningar som finns dokumenterade i samband med hans liv. Blinda blev seende, lama började gå, döva hörde och cancersvulster försvann mirakulöst genom hans förböner. Dagligen tog han emot stora skaror av människor som sökte sig till honom för samtal och bikt.

De som kom till honom berättade efteråt hur det var som att han hade ”känt dem”. Med sitt profetiska seende visste han, likt sin mästare, ”vad som fanns i människan”. Ofta hände det även att han i biktstolen talade språk som han själv inte kunde, ett mycket praktiskt uttryck för gåvan att ”tala olika slags tungotal”!

”När man möter Padre Pio av Pietrelcina blir man insugen som i ett eldhav inför Den Helige”, skriver läkaren Christine Morris i förordet till den bok om Padre Pio, författad av den nyligen bortgångna Ulrika Ljungman, som i dagarna utkommer i nyutgåva på Artos bokförlag.

Padre Pio var en enkel fattig människa, men rikt utrustad av Anden. Hans hjärta fanns hos de små, de svaga, de lidande. Hans nöd gällde alla människors frälsning. Hans blick var oavbrutet riktad mot Gud. De andliga gåvor han var bärare av och den kraft som utgick från hans liv ”är inte för oss att förstå”, skriver Christine Morris. ”De är för oss att skåda, häpna och vara tacksamma över att Gud avslöjar sig inför våra ögon.” ¨

http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=17009

To forunderlige historier om Padre Pio

Historiene om underlige hendelser forbundet med Padre Pio, om hans mirakler og hans svært konkrete konfrontasjoner med Den onde, er så mange og så utrolige at man nesten kvier seg for å feste lit til dem. Likevel er de ofte godt dokumentert og bevitnet av troverdige mennesker. Han ble tilskrevet bilokasjonens gave (det vil si evnen til å være til stede flere steder på en gang). Det finnes historier om folk som har møtt og sett ham, for eksempel i Roma, mens han etter 1918 faktisk aldri dro fra San Giovanni Rotondo. Den eneste gangen han var i Roma, var i 1917 da han fulgte sin søster Graziella, som senere ble Birgittasøster.

Et av de best kjente eksemplene på Padre Pios bilokasjon er det som den italienske generalen Luigi Caderno opplevde som 70-åring etter det som mest av alt lignet oppløsningen av de italienske militære enhetene ved Caporetto fra 24. til 30. oktober 1917. Sivilbefolkningen fryktet mer de italienske ekssoldatenes plyndring enn østerrikernes angrep. General Caderno hadde ansvaret for disse styrkene, og han ble gjort til syndebukk og ble avsatt. Dette tok han så tungt at han overveide å begå selvmord, spesielt om kvelden den 7. november 1917 i Palazzo Zara. Før han trakk seg tilbake til sitt rom, ga han vaktene beskjed om at ingen måtte forstyrre ham. Deretter tok han en pistol opp fra en skuff og satte i en patron, samtidig som han tenkte over den handling han hadde bestemt seg for å gjennomføre.

I samme øyeblikk knirket det i døren, og en asketisk og mystisk munk trådte frem fra mørket. Hans blikk var bydende, og han gikk bort til generalen og omfavnet ham og talte mildt til ham. Han sa at han var sendt fra Gud og talte i hans navn. Munkens ord kastet lys over generalens nedtrykte sinn, og da han plutselig forsvant som han var kommet, hadde generalen allerede lagt pistolen til side. Caderno fikk senere oppreisning.

Etter krigen leste han en dag i avisen om en stigmatisert kapusinermunk i Sør-Italia som tiltrakk seg pilegrimer fra hele verden. Caderno var klar over at munken som hadde reddet ham, var fra kapusinerordenen, og i 1920 bestemte han seg for å reise til San Giovanni Rotondo for å møte ham. Da han så Padre Pio, ble det helt klart for ham at det var denne munken som på mystisk vis hadde besøkt ham i 1917. Før han rakk å stamme frem et eneste ord, rettet Padre Pio blikket mot ham med et skjevt smil og sa: «Det var ellers litt av en fæl natt vi opplevde den gangen, general...».

"Padre Pio stopper bombene"

Mange av de allierte pilotene som under Andre Verdenskrig var stasjonert i Sør-Italia, fortalte at de hadde sett «en munk i himmelen», som forhindret dem fra å slippe bomber på tyske installasjoner nær San Giovanni Rotondo. Det gjaldt både engelskmenn, amerikanere, polakker og palestinere, og både katolikker, ortodokse, protestanter, jøder og muslimer. Hver gang de nærmet seg, kom denne munken til syne i skyene, og pilotene vendte hjem mer forskrekket enn om de hadde møtt en tysk jager.

Den italienske flydivisjonens leder, general Bernardo Rosini, som da var utstasjonert sammen med de allierte i Bari, trodde ikke at det var mulig. Men ettersom det var så mange som fortalte om episodene, besluttet han seg likevel for å lede et av angrepene, denne gangen mot et tysk våpendepot i San Giovanni Rotondo. Hittil hadde ingen vært i stand til å manøvrere fly over denne byen på grunn av den mystiske munken. Generalen og hans folk kom også rystet tilbake, og samstemmig fortalte de om det som var skjedd. Da de hadde nærmet seg målet og var klare til å slippe bombene, var en munk med løftede hender plutselig kommet til syne i skyene.

Bombene hadde løsnet av seg selv og var falt i skogen uten å detonere, og flyene hadde endret kurs uten at pilotene medvirket. Alle spurte om hvem den mystiske munken kunne være, og da var det en som fortalte om en stigmatisert munk som levde i San Giovanni Rotondo.

Etter krigen bestemte generalen og noen soldater seg for å besøke klosteret i San Giovanni Rotondo. De gikk inn i sakristiet og så flere munker der, men alle soldatene kjente straks igjen den munken de hadde sett i skyene - Padre Pio. Pateren la sin hånd på generalens skulder og sa smilende til ham på sin typiske søritalienske dialekt: «Nå, så det var altså deg som ville bombe oss alle». Generalen falt på kne og ble en av Padre Pios største støtter.

Hentet fra: http://www.katolsk.no/biografi/padrepio.htm

A Prayer to Jesus
by St. Pio of Pietrelcina

Lord, God of my heart,

You alone know and see all my troubles.

You alone are aware that all my distress

springs from my fear of losing You,

of offending You,

from my fear of not loving You

as much as I should love and desire to love You.

If You, to whom everything is present

and who alone can see the future,

know that it is for Your greater glory

and for my salvation

that I should remain in this state,

then let it be so.

I don’t want to escape from it.

Give me the strength to fight

and to obtain the prize due to strong souls.

Fatima

I 1915 fikk tre barn, som gjette sauer der i egnen, åpenbaringer av Maria. Den eldste av barna het Lucia. Hun var 8 år. Francisco var 7 og Jacinta 5 år. Med ett ser de over et eiketre en kvinneskikkelse. Hun er kledd i hvitt og stråler som solen. Hun sier hun kommer fra Himmelen og ber dem komme tilbake til samme sted den 13. dag i hver måned seks ganger fremover. Hun sier at etter det vil hun vise seg på samme sted enda en syvende gang.

Åpenbaringene fortsatte. Stadig flere kom til Cova da Iria som det øde stedet het. Den 13. oktober - da underet skulle skje - styrtregnet det.Ca. 70 000 mennesker hadde samlet seg - troende katolikker, tvilende agnostikere, ikke-troende ateister. Maria viste seg til avtalt tid for barna. Lucia spurte hva hun ønsket av henne. Maria svarte: "Jeg vil du skal be dem bygge en kirke på dette stedet til min ære. Jeg er dronning av den hellige rosenkrans. Si de skal be rosenkransen hver dag. Krigen går mot slutten. Soldatene vil snart vende hjem." Så pekte Maria i retning mot solen. Barna så levende scener fra rosenkransens mysterier. Deretter så de Den hellige familie. Josef og Jesusbarnet velsignet folkemassene tre ganger.

Mens barna hadde dette synet, opplevde folkemassene noe annet. Regnet hørte med ett opp. Solen kom frem. Plutselig begynte den å danse på himmelhvelvet, og så - like plutselig - tok den til å virvle med rasende fart rundt sin egen akse. Og sendte ut flammer av ild som badet jorden i tallrike ulike farger. I neste øyeblikk stod solen stille noen øyeblikk. Så gjentok underet seg igjen - tilsammen tre ganger. Så fikk folk inntrykk av at solen styrtet mot jorden. De ble vettskremte og trodde verdens ende var nær. Men så beveget solen seg i motsatt retning og ble som normal. De som opplevde dette - en folkemasse på ca. 70 000 - var helt bestyrtet. Tusener ropte: "Et under, et under!" "Jeg tror på Gud," Skrek andre. "Min Gud, barmhjertighet," ropte de fleste. Alle falt på kne og bad sine Fader vår og Hill deg Maria. Til slutt reiste alle seg og sang Credo (trosbekjennelsen). Bønder, vitenskapsmenn, journalister, troende og ikke-troende var vitner til samme under. I ti minutter varte solunderet. Det kunne registreres i fire mils omkrets. Da det hele var over, oppdaget folk et nytt under: Klærne deres, som tidligere var blitt dyvåte av timelange regnskurer var blitt helt tørre.

Utdrag fra: http://www.katolsk.no/artikler/privat.htm

Bildet: De katolske sider

'

Mer å lese om solunderet og Our lady of Fatima på Wikpedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Our_Lady_of_Fatima

Vår frue av Fatima, minnedag 13 mai

http://www.katolsk.no/biografi/mai13.htm

Åpenbaringenes indre karakter

Fra katolske sider: http://www.katolsk.no/artikler/privat.htm

Vi skal til slutt ta for oss et spørsmål som ennå - teologisk sett - svever noe i det blå. Vi spør: Når små barn i Fátima og andre steder ser Maria eller Jesus ikledd vakre klær, eller de ser Josef med Jesusbarnet på fanget, er det de ser virkelig? Er det Jesu og Marias himmellegemer de ser? Det kan det umulig være. Jesu himmellegeme kan ikke oppfattes av våre sanser. Jesu himmellegeme er for eksempel til stede i eukaristien, men ingen av oss ser ham når vi tar imot Jesu hellige legeme og blod. Eller for å ta et annet eksempel: Når Faustina Kowalska ser Jesusbarnet, kan heller ikke det være reelt. For den oppstandene Kristus er en voksen person og ikke et barn, og han kan ikke være voksen og barn på en og samme tid. Men hva er det da de visjonære ser? La oss før vi svarer ta for oss forskjellige måter å erkjenne på.

1. Den ytre erkjennelse
Vi har for det første erkjennelsen av den ytre, synlige verden. Men det begrep forstanden mottar, er ikke helt identisk med tingene slik de eksisterer i virkeligheten - utenfor oss selv. For de ytre ting blir filtrert gjennom våre sanser og vår fantasi før de når frem til forstanden som begreper. Det er ikke denne form for erkjennelse de visjonære har. I så tilfelle ville vi jo alle være visjonære.

2. Den billedløse erkjennelse
Mystikere på høyt nivå kan erkjenne overnaturlige sannheter, som er så sublime at de ikke kan uttrykkes i ord. Slike syner hadde Paulus: "Jeg kjenner et menneske, en kristen, som for fjorten år siden - om det var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - ble rykket bort, helt inn i den tredje himmel. Og jeg vet at denne mann ... ble rykket like inn i paradis og fikk høre uutsigelige ting, slike som intet menneske har lov å tale om." (Understrekning av meg). Heller ikke denne ordløse, mystiske erkjennelse sammenfaller med de privatåpenbaringer vi har vært inne på i dette foredraget.

3. Den imaginære erkjennelse
Mellom disse to ligger den imaginære erkjennelse. Ordet imaginær må i denne sammenheng ikke oversettes med innbilt, uvirkelig, men som innpreget billedlig. La det være klart: Gud vil åpenbare himmelske sannheter for Bernadette Sobirou i Lourdes, for de tre barna i Fátima og for hundrevis av mystikere i oldkirken, middelalderen og nyere tid. Gud holder dem ikke for narr. Det er reelle sannheter han åpenbarer for utvalgte sjeler opp gjennom århundrene. Men den filtrering som fant sted i den ytre erkjennelse skjer enda sterkere i den imaginære. Før de overnaturlige sannheter blir fattet av den visjonære mottager, er disse sannheter blitt filtrert gjennom hans eller hennes skapte - og derfor begrensede - fantasi og forstand.
For å ta et eksempel: Gud åpenbarer for barna i Fátima - og gjennom dem for oss alle - muligheten for å gå fortapt, for å havne i helvete. Men når denne sannheten blir åpenbart for barna, blir den grundig filtrert og ikledd de forestillinger om helvete som barna hadde fra sine foreldre, skolen (den gang), kanskje fra en svovelpreken holdt av en velmenende sogneprest under høymessen. Altså i klartekst: Når barna ser fortvilede sjeler som slynges hit og dit i et grufullt flammehav, da er det et budskap til oss alle at det er mulig å gå fortapt, men vi behøver ikke å si oss enige i de fantasiforestillinger barna har om helvete.

Vi kunne nevne en rekke lignende eksempler.
Med denne teorien som bakgrunn skal vi ikke undre oss over at menn og kvinner mottar de samme himmelske sannheter på ulikt vis - ikledd forskjellige, kjønnsbetingede billeder. Vi skal heller ikke undre oss over at visjonærer, som ser Jesu historiske lidelser i detalj, noen ganger motsir hverandre eller at Kristus i privatåpenbaringer på 1800-tallet taler til seerne i et langt mer blomstrende språk enn i vårt mer nøkterne århundre.

Det er i katekombene/ gravkammerene som Gudstjenesten utvikler seg

"De første 300 år måtte de kristne samles i hemmelighet på grunn av forfølgelsene. Underjordiske gravhaller (katakomber) var trygge steder å ha hemmelige møter. Her var det graver i nisjer i veggene, eller steinkister på gulvet. Dette er bakgrunnen for at alterbordet i gamle kirker er en helgengravkiste. "

I Dagen.se kunne man for noen dager siden lese om Padre Pio:

"Helgonet fader Pios kvarlevor ställdes ut till allmän beskådan på 40-årsdagen av hans död. Ett led av tusentals pilgrimer ringlade sig runt hans grav i den lilla byn San Giovanni Rotondo i södra Italien.
Helgonet fader Pios kvarlevor ställdes ut till allmän beskådan på 40-årsdagen av hans död.
Ett led av tusentals pilgrimer ringlade sig runt hans grav i den lilla byn San Giovanni Rotondo i södra Italien." http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=152691

I kirkehistorien så finner man ut at de første kristne hadde et annet forhold til de døde enn det hedninger og jøder hadde. Som det står i de katolske sider:

"For antikkens mennesker var det utenkelig å ære en død, jødene regnet de avdødes legemer for urene, og romerne brente sine døde. Men kristendommen førte med seg et nytt positivt syn på kroppen. Menneskenes ånd skulle ikke befris fra kroppens fengsel, som samtidige religioner mente. I stedet skulle kroppen oppfylles av Guds Ånd og bli Hans bolig, Hans tempel. Allerede den hellige apostelen Paulus vektlegger at kroppen er Den Hellige Ånds tempel (1.Kor 6,19). Særlig viktig for martyriets teologi er Rom 12,1: «Så formaner jeg dere da ved Guds miskunn, brødre, til å bringe deres legemer frem for Gud som levende offergaver, Gud viet og ham til behag, - det er den åndelige gudsdyrkelse som dere skylder ham.» Paulus sier altså at selve det å overgi eller ofre kroppen til Gud, er den riktige gudstjenesten, den beste liturgien. Martyriet, og dermed relikviene, har altså med liturgi og eukaristi å gjøre."

videre står det:

"Det å ære relikvier (eller helgener eller ikoner) kalles gjerne «venerasjon» (latin veneror = høyakte, vise ærefrykt eller ærbødighet). Denne venerasjonen har ingenting med tilbedelse å gjøre, for tilbedelse er forbeholdt Gud. Og relikviene i seg selv æres bare på grunn av den relasjon de har til hellige personer (cultus relativus personæ). Det dreier seg altså om den respekt vi skylder de hellige som ved sine liv og ved sine kropper tjente Gud, var Den Hellige Ånds templer eller verktøy og som har tatt del i den herliggjorte Jesu Kristi oppstandelse.
En helgens levninger er et stykke virkelighet der Guds Ånd har vært nærværende, nesten som et alter eller et tabernakel der det innviede brødet ikke lenger er tilstede. Men hva hender med Åndens nærvær etter martyrens død? Paulinus skriver: «Den nåde som Gud inngjøt i helgenenes legemsdeler, kunne jo ikke dø og begraves med kjøttet. Fra de begravde knoklene begynte det å skinne et lys som siden aldri opphørte å vise sine helende krefter». En moderne forsker sier: «Selv om kroppen blir overgitt av sjelen, bar den Åndens segl og ble et sted der himmel og jord møttes». En annen moderne forsker kommenterer: «Aktelsen for relikvier innebærer å verdsette kroppen og hele skapelsen, hvor den troende allerede ser gjenskinnet av oppstandelsens lys»."

Hvorfor jeg egentlig tar opp dette er at jeg kom over noe jeg syns var veldig interessant som handler om hvordan Gudstjenesten har blitt som den er! http://www.preken.net/Gudstj-06.htm Anbefaler å lese hele, men jeg skal ta med et utdrag om hvordan de kristne feiret Gudstjeneste i katekombene til år 300 e Kr.

"2. Gravhall. De første 300 år måtte de kristne samles i hemmelighet på grunn av forfølgelsene. Underjordiske gravhaller (katakomber) var trygge steder å ha hemmelige møter. Her var det graver i nisjer i veggene, eller steinkister på gulvet. Dette er bakgrunnen for at alterbordet i gamle kirker er en helgengravkiste. Kirke er et gresk ord: kyriaké = det som hører Herren til. Kyrie eleison = Herre, hjelp oss!"

Og vi kan lese i de katolske sider om bønn til de døde:

Det vi i følgende er vitne til er at urkirken - altså de første kristne - viderefører den jødiske bønn for de avdøde. Tallrike billeder over gravene i katakombene gir uttrykk for troen på en avstand mellom døden og beskuelsen av Gud i himmelen. Det koster tid og møye å tilbakelegge denne «strekningen». Snart avbildes denne ferden som en seilas over den store floden, som adskiller de to verdener; snart som en møysommelig vandring langs sydens solstekte landevei, hvor den trette vandringsmann til slutt øyner den svale hytten med brød, frukt, ost og kjølig vin på bordet.
Under disse «grafitti» finner vi innrissede bønner til Gud om at den dødes vei må bli kort.

http://www.katolsk.no/artikler/purgator.htm

Men videre står det fra http://www.preken.net/Gudstj-06.htm

"Gudstjeneste i katakombene
La oss tenke oss tilbake til kristenforfølgelsens tid, til år 150, i en by ved Middelhavet. Det er før morgengry. Fra mange kanter sniker mennesker seg mot nedgangen til katakombene. De vet at de andre i byen er så redde for spøkelser, at de ikke tør å nærme seg gravplassene om natten. Derfor kan de kristne være trygge der. Og nettopp der får de vist hverandre at de ikke har noe å frykte på en gravplass, de som har den oppstandne Kristus til Herre.
For sikkerhets skyld må alle som skal inn til gudstjenesten gi et passord til dørvakten for å slippe inn. Passordet er: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper ...» Passord heter på latin «symbol». Trosbekjennelsene kalles kirkens symboler.
Når alle er kommet gjennom «passkontrollen», forteller to kristne opprømt at de ble stanset av en soldat borte i gaten. De måtte forklare hva de gjorde ute midt på natten. Den ene var ganske munnrapp: «En venn av oss er død,» hadde han svart, «og vi skal samles for å åpne hans testamente!». Det hadde soldaten forstått og latt dem passere. - Eller hadde han forstått det?
De kristne hilser på hverandre, og legger fram det som plager dem og det som gleder dem. Noen kjenner at de har sviktet troen siden sist. De har ikke fortalt om Jesus til familien sin. Noen har latt seg tvinge til å banne. Andre har ikke maktet å bryte ut av løgnene de har surret seg inn i. Det er godt at samlingen begynner med syndsbekjennelse og rop om Herrens hjelp (Kyrie eleison).
De er kommet sammen for å lære mer, og for å spørre. Noen har fortalt arbeidskameratene om Jesus, og har med seg mange spørsmål som de må få svar på. De håper at menighetslederne vil komme inn på spørsmålene i dagens bibeltime, ellers får de anledning til å spørre, hvis det bare blir tid.
De fleste ser frem til å få be sammen, og be for hverandre, og ikke minst å få legge frem bønneemner. De nevner både slektninger som nærmer seg troen, og keiserens soldater som jakter på dem, - og de trygler Gud om å hjelpe dem som er fengslet siden sist.
Noen gleder seg over å kunne ha med seg gaver til alteret, en overflod som kan være til hjelp for dem som har mistet alt i forfølgelsene. Alle ser frem til fellesskapsmåltidet, til å kjenne Jesu nærvær hos dem, og til å se hverandre og knytte nye bånd til hverandre.
Og så skal hver og en stille seg inn under Guds velsignelse, og få fornyet sin utsendelse til tjeneste.
Vi aner ordningen for våre dagers gudstjenester allerede i kirkens første århundrer."

og akkurat som idag så var Gudstjenesten inndelt i to deler:

"År 30-400: Gudstjenesten er en menighetshandling
Fra nytestamentlig tid hadde gudstjenesten to deler: Ord-delen og nattverd-delen.

A. Ord-delen med skriftlesning og forkynnelse var en fortsettelse av den jødiske synagogegudstjenesten på sabbaten. Den bestod av lovsang, trosbekjennelse, bønner, syndsbekjennelse og skriftlesning. De første kristne fortsatte i tempelet og synagogen, og fulgte opp de faste bønnetidene.
Apg 2,42 Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene.
Apg 3,1 Peter og Johannes gikk en dag opp til templet ved den niende time, som er bønnetime.

De kristne leste de bibelske skriftene sammenhengende, med passe avsnitt hver søndag. Orddelen av de kristnes gudstjeneste var åpen for alle, og ble gjerne kalt dåpskandidatenes gudstjeneste.

B. Nattverd-delen var bare for de døpte. Før nattverden gikk de andre hjem. Nattverdmåltidet var en viktig del av det kristne fellesskapet. Det hadde fire forbilder fra Jesu tid: Bespisningsundere (Matt 14,13 og 21, 15,32-39), vennemåltider (Matt 9,10, Luk 7,36, Joh 2,1-10), avskjedsmåltidet med nattverd (Luk 22,14-22) og måltider med den oppstandne (Luk 24,30 og 35, Joh 21,12ff). De kristnes fellesskapsmåltid pekte frem mot gledesfesten hjemme hos Gud. (Luk 14,15-24, Matt 8,11ff)
Fra begynnelsen av var det to fellesskapsmåltider i menigheten: nattverden og kjærlighetsmåltidet. Delvis ble disse koblet sammen, men etter hvert ble det slik at nattverden ble feiret i menighetsforsamlingen, og kjærlighetsmåltidet når mindre grupper samlet seg i hjemmene. Et kjærlighetsmåltid består av enkel mat og drikke, med god tid til kristen samtale og omsorg." http://www.preken.net/Gudstj-06.htm

Bare at vi som ikke er døpte idag går hjem når nattverdsdelen begynner, men kan gå opp og få en velsignelse av presten og ta imot en åndelig kommunion.

"Katolikker og andre kristne som av en eller annen grunn ikke kan motta kommunionen, oppfordres til å be til Gud om «åndelig kommunion». De kan be Gud om at deres forening med Jesus Kristus og med hverandre må bli stadig inderligere. Her er en passende bønn:

Herre Jesus Kristus, du som er nærværende i alterets hellige sakrament, jeg tror på deg, jeg håper på deg, jeg elsker deg. La intet skille meg fra deg, la alt lede til større fellesskap med deg. La min lengsel etter deg komme til syne som kjærlighet til dem jeg møter, og la meg snart få motta deg ved ditt alter. Amen."

http://www.katolsk.no/okb/Oslo/Olav/kommunion.htm

St. Faustinas bønn om barmhjertighet

St. Faustinas åndelige liv var basert på dyp ydmykhet, rene tanker og kjærlig lydighet til Guds vilje i en etterligning av Jomfru Marias dyder. Hennes spesielle hengivenhet til Den uplettede Maria og til eukaristiens og forsoningens sakrament ga henne styrke til å bære alle sine lidelser som et offer til Gud på vegne av Kirken og dem som var i spesiell nød, særlig store syndere og de døende. Hun skrev og led i hemmelighet, og det var bare hennes åndelige veileder og noen av hennes overordnede som var klar over at det skjedde noe spesielt i hennes liv. http://www.katolsk.no/biografi/fkowalsk.htm

Barmhjertighetsbønnen fra Faustina på norsk: http://gudsbarmhjertighet.com/Hill%20deg%20Maria.htm

Skapt i Guds ikon (bilde)

Gud vil alltid vera større enn det nokon kan tenkja ut. Difor er mennesket avhengig av at Gud sjølv røper kven han er. Og det gjer han i og med inkarnasjonens mysterium. Då Gud let seg føda som eit lite barn, let han seg frivillig avgrensa i tid og rom og gjorde seg sansbar - fylgjeleg kan han også avbildast. I sitt forsvar for ikonane peikar Johannes av Damaskus på at Kristi kome til jord skaper ein heilt ny situasjon som gjer det både legitimt, ynskjeleg og prisverdig å laga bilete av den inkarnerte Gud: «Difor teiknar eg modig eit bilete av den usynlege Gud, ikkje som usynleg, men som ein som har vorte synleg for vår skuld ved å ta del i kjøt og blod.»

Når ikonforkjemparane vert skulda for avgudsdyrking, svarar Johannes ved å visa til ei utsegn av kyrkjelæraren Basilios den Store: «Heideren gjeven til biletet vert overført til prototypen.»

Eit ikon av Kristus er heilagt i kraft av at det viser til Kristi person - han som er opphavet til alt heilagt. Guds Mor Maria og helgenane får sin glans frå denne guddommelege lyskjelda. Gjennom sitt heilage liv viser dei tilbake til han som er fullkomen sann, god og vakker. Difor er det rett å visa ikonane heider, medan tilbeding berre tilkjem Gud.

Eit ikon er ein materiell gjenstand som refererer til ein åndeleg realitet. Men som alt anna, kan også eit ikon misforståast eller misbrukast. Ikonet kan reduserast til å verta eit investeringsobjekt eller inngå som eit estetisk objekt på linje med andre vakre gjenstandar. Dersom ikonet vert oppfatta som berre interessant i seg sjølv, eller vert tillagt magiske eigenskapar, misser det sin symbolfunksjon og står i fare for å verta eit idol (ein avgud) istaden.

Sitat i fra http://www.katolsk.no/artikler/ikoner.htm

Bor det døde eller levende i himmelen?

Det er et spørsmål som har tenkt endel på i det siste. Mange protestanter mener at de i himlen er døde, mens jeg har fått en oppfatning av at katolikker og da kansje også alle de som tilhører de historiske kirkene ser de hellige i himlen som levende (pga. deres helgen).

-Ja, til og mer mer levende enn oss! Var det Z i den enkle bloggen som påpekte!

Z sa:
"Spiritism är väl när man vill väcka någon från de döda eller under "seanser" få kontakt och ställa dem frågor. Det är fel att göra så, naturligtvis.
Helgonen är högst levande, mer levande än vi andra till och med: Tror vi inte att man är MER levande i himlen än på jorden ?;)
Eller skulle man vara MINDRE levande hos Gud, i Himlen ?" http://enklabloggen.blogspot.com/2007/10/verb-som-frkortar-att-be-om-ngons-frbn.html

Sier ikke Jesus at : Men når det gjelder de døde, at de oppstår, har dere ikke lest i Moseboken, i fortellingen om tornebusken, at Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!

Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. Dere farer ganske vill. (Mark.12:26-27)

Jesus sier også:
Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? (Joh. 11:25-26)

Er de som har fått evig liv av Jesus døde eller levende når de er i Hans rike?
Er Jesus død eller levende?
For om alle i himmelen er døde, så må jo også Jesus være død?
Ser Gud på de i himmelen som døde eller levende?
Hvem er død og levende for Gud?

Sier ikke Jesus: La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike. Er det ikke de som er skilt fra Gud som Gud kaller døde?
Er ikke det å være dø å være skilt fra noe, og som regel så menes det å være skilt fra Gud, men kan også bety å være skilt/død fra verden, eller skilt/død fra kjødet eller skilt/død fra kroppen!
Men de i himmelen, hva er de skilt/død ifra når de har fått evig liv og kansje aldri fått sett døden? Jeg får høre at vi ikke kan be de i himmelen om forbønn fordi de er døde. Er det Gud som mener at de i himmelen er døde, eller er det skriften som sier det? Eller bare protestanter som sier det?
Og så blir det hevdet at det er spiritisme når noen i himmelen kommer med ett budskap i fra Gud! Er det bibelsk å mene det? Eller er det vranglære?

For visst må vi prøve om budskapet er fra Gud, men å avvise Guds budskap som falskt før man har prøvd det, avviser man ikke Gud om budskapet er fra Gud?
Mange, spesielt sekter liker å løsrive bibelord fra hverandre.
Et typisk eksempel :
Sitat:
Spiritisme På denne bakgrunn advarer Bibelen meget sterkt mot skikkelser som viser seg som avdøde mennesker. Vi kaller slike manifestasjoner for spiritisme - læren om sjelens udødelighet. Bibelen gir oss denne rettledningen: "Det må ikke finnes noen hos deg som ... er et medium for åndemaning, eller en som driver med spiritisme, eller en som påkaller de døde. For hver den som gjør dette, er en styggedom for Herren." 5

I Bibelen har vi også et eksempel på hvordan den Onde har personifisert seg som et avdødt menneske. Vi tenker på den gangen da kong Saul var i krig med filistrene. Han hadde forlatt Gud, og gikk til en spåkvinne for å få vite hvordan det ville gå med krigen. Saul visste at det var galt å gå til denne spåkvinnen, men han var fortvilet og gikk forkledd til henne likevel. På spåkvinnens ordre viste Den Onde seg da som profeten Samuel, som egentlig var død for flere år siden. Denne Samuel-skikkelsen kom da med et budskap om hvordan det ville gå i krigen. På lignende måte viser den Onde eller hans engler seg som avdøde mennesker i dag. Han personifiserer seg (maskerer eller viser seg) som avdøde mennesker.

Det er altså den Onde eller hans engler som viser seg som Maria, og budskapet denne skikkelsen kommer med vil ligge så tett opp til sannheten, at kun de som kjenner Skriften og har den Hellige Ånd som rettleder i sine liv, vil kunne klare å skjelne det falske fra det ekte. Skriften sier at Satan - i endetiden - vil være i kraftig virksomhet "med all løgnens makt, tegn og under." Vi må derfor regne med flere "Maria"-åpenbarelser i tiden framover, og dessverre ser det ut for at store folkemasser blir - og i framtiden vil bli - bedratt av disse demoniske manifestasjonene." hentet fra "Viking" http://forum.apologetisk.net/viewthread.php?tid=1196&page=4

Her forklarer de først hva spiritisme er, og etterpå blir Maria sammenblandet med den onde og hans engler fordi de tror at Maria er død, men ikke djevelen og hans demoner!

Helt vridd om på sannheten.

Det her er en typisk adventistlære, men allikevel finns det mange protestanter som også mener at de i hellige himmelen er døde, og at det er spiritisme å få et budskap i fra dem eller å be om deres forbønner.

Men er de hellige døde der de står foran Guds trone og priser Gud?
Er Gud de dødes Gud eller de levendes Gud?