Kjære Jesus. Jeg fortjener ikke deg. Jeg er ikke slik jeg ønsker å være. Jeg vil være lik deg. Jesus, hvordan skal jeg klare å bli lik deg? Du er så fin og tålmodig og kjærlighetsfull mot meg. Jeg fortjener det ikke. Men jeg gjør hva som helst for å være sammen med deg. Men sammen med deg så ser jeg også kontrastene. Og de er store. Jeg blir irritert for småting. Jesus hva skal jeg gjøre med mitt fordervede kjøtt? Jeg vil jo likne deg. Takk for ditt blod, Jesus. Som renser min synd. Takk for din tålmodighet som gjør at jeg vil bli lik deg. Takk Jesus for at mine feil kommer opp i lyset. La meg forvandles. La meg bli lik deg. Jesus jeg elsker deg. Tilgi meg for all min synd.
Jesus. Du er så god og trygg. Jeg kan komme til deg med alt, og det kan alle mennesker. Uansett hva vi har gjort. For du har tatt verdens synd på deg. Og det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Derfor er det ikke de rettferdige som kommer til himmelen du redder, for de er jo frelst. Det er de urettferdige som er dømt til død og evig pine du har reddet. Du som døde for alle syndere, å Jesus, gjør slik at helvete er tomt. Gjør så at hver dråpe blod du ofret kommer menneskene til gode og at alle mennesker blir reddet av deg. For det er det du vil, du som er kjærlighet og vil at alle mennesker skal bli frelst.
Jeg har sånn nød for de som ikke kjenner deg, Jesus. Jeg er ikke alene om det. Jeg kjenner meg igjen her:
Den franske forfatteren Charles Pe'guy (1873-1914) beskriver i sitt stykke Le mystere de la charite de Jeanne d'Arc (hemmiligheten med Jeanettes d'Arcs kjærlighet) hvordan Jeanne (1412-31) ikke kan akseptere at noen av hennes medmennesker skulle gå fortapt. Hun vet at hun i sin bønn gjør opprør mot Gud. Men uten dette opprøret, mener hun, skulle hennes messe og kommunion være " markstukne og tomme " . Hun blir oppfordret til å overlate saken i Guds hender, men det kan hun ikke.
Det som redder henne ut av denne fryktelige krisen, er den indre vissheten om at hun, nettopp i og gjennom sitt opprør mot helvete og den evige fordømmelsen, rører ved det aller dypeste i Guds hjerte. På et dunkelt vis vet hun at hennes opprør mot helvete ikke skiller henne fra Gud, men at hun nettopp i dette opprøret er på linje med Gud. For Gud kan heller ikke finne seg i at mennesker skal gå fortapt. Opprøret finnes også i ham.
Og hellige Padre Pio sier her:
"Jeg tror ikke at noe stort antall sjeler går til helvete.
Gud elsker oss så mye. Han formet oss etter sitt bilde. Gud elsker oss høyere enn vi forstår.
Og det er min tro at når vi har gått ut av verdens bevissthet,
når vi ser ut til å være døde, vil Gud gi oss før han dømmer oss
en sjanse til å se og forstå hva synd egentlig er.
Og hvis vi forstår det riktig, hvordan kan vi unnlate å omvende oss?"
Det står i 1. Peter:
«For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden.
I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige,
den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd.»
1 Peter 3:18-20 NB
https://bible.com/bible/102/1pe.3.18-20.NB
