Kjære Jesus. Du vil at jeg alltid skal kjenne ditt nærvær, gjøre alt sammen med deg. Det går en stund, så går tankene sin egen vei. Men du er alltid nær meg, og jeg får prøve på nytt igjen, å alltid ha deg i mitt åsyn. Og du blir aldri sur, men du oppmuntrer meg og sier at plutselig vil jeg få det til. Når jeg har deg for øye så kjenner jeg din kraft inni meg, og lenger jeg kjenner ditt nærvær mer kraft får jeg. Men når tankene vandrer så forsvinner den kraften inni meg, den siver ut. Jesus, jeg lengter sånn etter å være i din vilje. Det er så flott at jeg alltid kan prøve med en gang på nytt, og jeg gleder meg sånn til å få det til.
Takk Jesus for at jeg kjenner deg. Nå vil jeg bare være i din nærhet. I kontemplasjon. Det fins ikke noe som er bedre enn det.
Jeg har fått tre nye apper hvor den ene er katekismen, den andre er Tidebønner og den tredje er katolsk.no. De er veldig bra det jeg har sett av dem, jeg vil utforske dem mer. Men fra katekismen om bønn har jeg kopiert følgende som jeg syns er så bra:
2697. (1099) Bønn er det nye hjertes liv. Bønnen bør besjele oss hvert eneste øyeblikk. Men vi har det med å glemme Ham som er vårt liv og vårt alt. Derfor er det at de åndelige fedre, etter tradisjonen fra Deuteronomium og profetene, fremhever bønnen som å «komme Gud ihu», uavlatelig å vekke «hjertets hukommelse»: «Man skal komme Gud ihu oftere enn man trekker pusten».158 Men man kan ikke be «hver tid og stund» dersom man ikke setter av visse tider hvor man ber med vilje: dette er høydepunktene i kristnes bønn, både i inderlighet og i tid.
