Jesus jeg elsker deg så høyt. Jeg kjenner ditt nærvær rundt meg hele tiden, og da er jeg velsignet uansett omstendigheter. Jesus jeg fikk sånn nød for mennesker som ikke lever i din velsignelse. De har fått deg til å vende ditt åsyn fra de, og en verden full av onde åndelige makter, så kommer de i forbannelse de som gjør det onde. Men de har skjøvet vekk din velsignelse og ditt nærvær. Og da tenker jeg på noe som ofte står i bibelen når forbannelse kommer over folk, kanskje spesielt står det mye om Israel som du vendte ditt åsyn vekk fra, da de syndet mot deg. Og selv om de kom i forbannelse og fikk kjenne djevelens makt, på grunn av din vrede, så vendte de ikke om. At de ikke skjønte etter så mange ganger at når de blir forbannet, når du vender ditt ansikt vekk i vrede, så djevelens kraft kommer over dem, da er de ikke i din vilje. Da bør de søke deg.
Som når Jerusalem står for fall. Jødene ropte korsfest når du stod foran Pilatus, og de ville at ditt blod skulle komme over dem. De forfulgte og drepte mange kristne. Du kom spesielt til jødene, for de var jo ditt folk. Det var gjennom dem du hadde vist hvem du var og GT handler først og fremst om deg som Messias som du forberedte jødene på at du skulle komme. Men de ville ikke ha deg, og de fikk deg korsfestet.
Det var ikke du som ødela templet og Jerusalem. Det var romere. De var styrt av onde makter. Men din beskyttelse var ikke over dem. Og hva skulle de med tempelet? Du har jo blitt menneskenes tempel. Du reiste opp det nye tempelet på tre dager. Du vendte de åsyn bort fra dem i vrede og sorg over at de fornektet deg. Hvordan skulle fortsettelsen vært om du fortsatt var med dem? De ville jo ikke ha noe med deg å gjøre. De trodde på andre messiaser, men ikke på deg.
Første gang Romerne attakerte Jerusalem i år 70 så ble de knuffet tilbake. Da drar alle kristne ut av Jerusalem fordi de husker Matteus 24, « nå må vi fly herfra». Jødene tror de er trygge i Jerusalem. Titus leder armeen og omringer Jerusalem og venter i 4 måneder. Jerusalem har et stort matlager for flere år. Josefus, historikeren skriver om hva som skjedde. John Lewis Lovløshetens sønn setter seg i tempelet på en trone og forklarer seg å være Gud. Han sier han kan gjøre store tegn. Han sier til jødene at om de tror på han må de brenne ned all maten i Jerusalem. Annanias øversteprest møter Romersk arme. Han forhandler med Romerne, men Annanias blir slått ihjel av John Lewis, lovløshetens sønn. Og de brenner alt forråd så alle jødene sulter. Pest kommer over Jerusalem.
Josefus skriver at da John Lewis gikk i gatene lå det fullt av lik i veien. Når Titus bryter ned muren begynner han å gråte. Titus går mot tempelberget og i en brann smelter alt gullet i tempelet. Titus ber de ta alle stenene i tempelet. Ikke en sten blir tilbake. Tempelet ble helt ruinert.
Scott Hahn i boken « Lammets nattverd» skriver:
I Apokalypsen hentyder Johannes til de harde prøvelsene som kristne var utsatt for i hans tid. Siden han sjelden nevner navn - og han gir aldri en tidsangivelse, unntatt hvor han sier at det var « Herrens dag» - foreslår fortolkerne en lang liste av kandidater i Åpenbaringens trengsler: Jerusalems fall og tempelets ødeleggelse ( år 70); keiser Neros blodige forfølgelse av de kristne ( 50-60- årene).
På en måte - i en åndelig mening - er selvsagt alle disse fortolkningene riktige, for åpenbaringen er en oppmuntring for alle kristne som gjennomgår prøvelser og forfølgelser, uansett i hvilken grad. Men i bokstavelig mening handler Åpenbaringen, tror jeg, primært om Jerusalems fall.
Åpenbaringen taler helt fra begynnelsen om noe nær forestående: « Dette er en åpenbaring fra Jesus Kristus om noe nær forestående: « Dette er en åpenbaring fra Jesus Kristus om det som snart skal skje, og som Gud har latt ham vise sine tjenere» ( Åp 1,1). Dette budskapet går igjen gjennom hele boken:» Ja, jeg kommer snart!» ( se 1:1-3; 3:11; 22:6-7,10,12,20). Jesus gav selv til kjenne at han snart ville komme tilbake, allerede før en mannsalder var gått etter hans oppstandelse. « Det er noen av dem som her står, som ikke skal smake døden, før de har sett Menneskesønnen komme med sitt rike» ( Matt 16:28). « Ja, sannelig, jeg sier dere, at vårt eget slektsledd skal ikke gå i grav, før alt sammen er skjedd» ( Matt 24:34).
I dag forbinder de fleste av oss med dette « snart» med Jesu gjenkomst ved tidens ende. Og det er utvilsomt riktig: både Johannes og Jesus talte om historiens ende. Men jeg tror at de også - og først og fremst - talte om en verdens ende: ødeleggelsen av Jerusalems tempel, og dermed om slutten på Den gamle pakts verden, med dens ofre og ritualer, dens barrierer mot hedninger, og dens barrierer mellom himmel og jord. Men Jesu Parousia ( eller « komme») skulle bli mer enn en avslutning; den var en begynnelse, et nytt Jerusalem, en ny pakt, en ny himmel og en ny jord.
Hverken Johannes eller Jesus sikter bare til en fjern Parausia, eller gjenkomst - men til Jesu vedvarende Paousia, som fant sted i de første kristne slektsledd, og som fortsatt finner sted i dag. Vi skal ikke glemme at den opprinnelige betydningen av det greske ordet Parousia er « nærvær», og at Jesu nærvær i eukaristiens allerhelligste sakrament er virkelig og varig. Så når Johannes og Jesus sa « snart», tror jeg de mente det helt bokstavelig. For Kirken er Guds rike som allerede er begynt her på jorden, og den er det sted Parousia skjer i hver messe.
Sitat slutt
Jesus, jødene har lidd mye av at de ikke har vært under din beskyttelse og av at de ikke tok imot deg da du kom. Men jeg tror du beskytter de i dag, da du ikke klarte å vende deg bort lenger etter hva som skjedde under holocaust. Og jeg tror de vil vende om og tro på deg som deres Gud før du kommer tilbake. For det er først og fremst når du Jesus blir deres Gud at de blir Guds folk. Fordi det er du som er Gud, og de vil jo ikke være ditt Jesu folk i dag. Men gjennom mange tusen år så var du med dem gjennom godt og ondt. Og du sier at du ikke glemmer dem. Du lengter etter dem. Fordi de er spesielle for deg.
